Minas reiseblogg fra IFAHR-løp i Toulouse

(22.05.2019) Mina var og red IFAHR-løp i Toulouse 23 april. Her forteller hun om opplevelsen og hvordan det gikk.

Tirsdag den 23 april var jeg så heldig at jeg hadde fått invitasjon til å delta i et løp i IFAHR-serien i Toulouse. Så mandag 22 april grytidlig om morgenen reiste jeg nedover til vakre Toulouse. Jeg visste på forhånd at også svenskene og danskene hadde fått invitasjon og at de sendte henholdsvis Josephine Chini og Cecilie Sjørup Johnsen som jeg begge kjente litt på forhånd, noe jeg var glad for. Ellers var det jenter fra Frankrike, Spania, Irland, Ungarn og Nederland. England var også invitert, men hesten hennes ble strøket så hun kom ikke.

Jeg og Cecilie landet omtrent til samme tid, og endel tidligere enn de andre, så vi dro før til hotellet for å vente til de andre ankom. Vi delte også hotellrom. Josephine hadde familie der nede som gladelig ville vise oss rundt i byen og fortelle om dens historie. Veldig interessant å høre om historien til en enkelt by. Selve bygningene i byen er bygget i forskjellige stiler og materialere, så ting er ikke helt sammensatt. Vi gikk rundt hele ettermiddagen, og bestemte oss etterhvert for at vi var så slitne at vi alle måtte ta en liten pust i bakken på hotellrommet før vi skulle spise middag. Det ble dessverre sånn at ikke alle orket å gå ut igjen til middag, men vi ble likevel fem stykker.

Dagen etter, altså tirsdag 23 april var det klart for løpet. Det var bestilt transport til banen litt for sent i forhold til hva alle hadde lyst til å rekke før løpene, så Josephine, Cecilie, jenta fra Nederland og meg selv tok en egen taxi tidlig på morgenen før frokost for å gå banen og sjekke ut hvor alt lå på banen. Vi fikk alle et veldig godt førsteinntrykk av banen. God kvalitet på gresset og svingene var sånn at det nesten ikke føltes ut som en sving pga at de var så lange og avrundet. 

Vi dro så tilbake til frokost og spiste veldig lett og gjorde de siste forberedelser før det bar tilbake til banen. Vi havnet selvfølgelig i trafikk på vei tilbake til banen og det gjorde at den lille tiden som i utgangspunktet var beregnet ble ennå mindre, noe som gjorde meg veldig stresset da jeg selv liker å ha god tid til å gjøre mine forberedelser. Vi klarte likevel å komme i mål med utveiing og fikk levert salene til trenerene våre. Jeg hadde trukket en 10 år gammel hoppe som ikke hadde tjent penger på 4 år, og var dermed også sistevalg. I forhold til de andre hestene så min ut som en tykk ponni. Treneren min snakket heller ikke et ord engelsk, og ingen hadde tid til å oversette med den dårlige tiden vi hadde. Da ble det med armbevegelser og prøve å tyde så godt jeg kunne hva han sa på fransk. Av hva jeg forsto med min lille fransk-forståelse, fikk jeg beskjed om at den var snill, men nervøs i startboksene og treg ut. Jeg skulle derfor pushe den ut fra startboksene og på oppløpet så måtte jeg ikke bruke pisken da den ville stoppe.

Selve løpet gikk over all forventning. Vi fikk en ok start, men havnet bakerst likevel. Dette synes jeg ikke gjorde noenting, da jeg så hvor mye som skjedde i feltet foran meg. En mistet en bøyle ut av startboksene og red resten av løpet uten bøyler, en annen skled salen frem på halsen og en tredje så ut til å skulle falle av flere ganger. I siste sving beveget alle foran meg seg utover i banen og jeg fikk derfor fri bane på innerrail med min hest, og fikk derfor gratis meter ut av dette. Vi plukket ned mange konkurrenter og lå som fjerdehest helt til oppunder mål hvor min hest ble sliten og vi ble passert av en hest. Vi endte dermed som femtehest, noe jeg i bunn og grunn synes var det beste jeg kunne få ut av det jeg satt på! Treneren smilte fra øre til øre og skravlet som en foss på fransk når han tok meg og hesten imot, og jeg forsto at han måtte være fornøyd med jobben jeg hadde gjort! Vinneren ble den franske jenta.

Etter løpet var det arrangert sånn at vi fikk mat fra en buffet oppe i VIP-loungen. Nydelig mat og dessert, men vi hadde kun ståplasser. Dette synes jeg var noe dårlig. Vi var alle så slitne etterpå at vi hadde veldig lyst til å dra tilbake til hotellet for å slappe av etter en lang og stressende dag. Vi så nesten alle løpene før vi dro tilbake. Engelske Hollie Doyle var også der for å ri, og det var derfor veldig gøy å følge med på henne gjennom dagen. Selv om resultatene ikke endte som de beste.

Vi gikk senere på kvelden ut for å spise. Vi hadde håpet at vi fikk til at alle ville være med, men flere var slitne og valgte å ta take-away fra Mc’Donalds. Vi resterende fant en litt finere restaurant hvor vi gikk for å spise. Maten var helt nydelig og smakte veldig godt etter den lange dagen. Det ble endel skravling, før vi returnerte til hotellet for den siste natten.

Siste dagen for oss alle var onsdag 24 april. Alle andre enn meg selv hadde tidlige fly hjem og jeg hadde derfor store deler av dagen alene igjen i Toulouse. Noe jeg ikke brøy meg så veldig mye om, da jeg liker å være i mitt eget selskap. Jeg spaserte en runde rundt i byen hvor jeg gjorde litt shopping og spiste en liten lunsj, før jeg valgte å dra tidlig til flyplassen da jeg ikke følte jeg hadde så mye mer å ta meg til i byen.

Hele turen til Toulouse og løpet i IFAHR-serien ga meg en god opplevelse og jeg fikk så absolutt mersmak på å reise mer utenlands for å ri.